Category Archives: Bøker

Tsjetsjenia i fokus

To norske utgivelser dette året har tatt for seg Russlands tsjetsjenske problem. Erika Flatlands dokumentarbok Englebyen: Historier fra Beslan og Musa Mutaevs roman Æresmedaljen i Alf B. Glads oversettelse.

Musa Mutaevs roman kommer på norsk i høst.

Englebyen kom ut på Cappelen Damm i sommer og har allerede rukket å høste mye skryt. Nylig ble boka nominert til Brageprisen. Den baserer seg på Fatlands masteroppgave i antropologi og de intervjuene og undersøkelsene Fatland gjorde i den forbindelse. Beslan ligger i Nord-Ossetia og ble rammet av en gisselaksjon 1. september 2004, hvor minst 338 mennesker ble drept, hvorav 155 barn. Gisseltakerne forlangte blant annet at russiske styrker skulle trekke seg ut av Tsjetsjenia. Englebyen forteller om de overlevne og etterlatte etter dette dramaet. Bragejuryen beskriver boka på følgende måte:

Erika Fatland har fulgt samfunnet i Beslan over tid, og forteller enkelt og gripende den komplekse historien der terror står mot sikkerhetsstyrker, kaukasiske tradisjoner utfordres av moderne pengemakt og de etterlatte forsøker å finne svar og mening i årene etter katastrofen.

Æresmedaljen er det lille trondheimsforlaget Communicatios storsatsning denne høsten. Forfatteren, Muta Mutaev, kom til Trondheim som fribyforfatter fra Tsjetsjenia i 2004 og valgte å bli boende også etter at fribyforfatterstatusen tok slutt i 2007. Tidligere har to novellesamlinger kommet ut på norsk, Kuntas skygge (2007) og Inntil morgendagen kommer (2009), men  Æresmedaljen er den første romanen. Den handler om Stalins deportasjon av det tsjetsjenske folket fra deres hjem i Kaukasus til Kazakhstan. Mutaev skriver om hvordan dette ble opplevd av tsjetsjenerne selv, i presise skildringer av menneskelig lidelse.

De to bøkene belyser Tsjetsjenia-spørsmålet i dagens Russland på to ulike måter. Mutaev gir noe av det historiske bakteppet for dagens konflikt, mens Fatland viser de konsekvensene denne konfliktene har i Nord-Kaukasus som helhet.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Bøker

Skjorta

Med Jevgenij Grisjkovets’ Skjorta fullføres sesong to i Petrusjkas serie med oversettelser av russisk samtidslitteratur. På samme måte som Aleksej Slapovskijs De er overalt er handlingen i Skjorta lagt til Moskva, og den medrivende romanen gjenspeiler det heseblesende livet i den moderne russiske metropolen.

Grisjkovets er en multikunstner som særlig har vunnet berømmelse med sine populære enmanns-skuespill. Skjorta kom ut på russisk som Rubasjka i 2004 og var hans første roman. Samme år fikk han debutantprisen av juryen bak premien «Årets bok» i Russland.

Romanen Skjorta utspiller seg i Moskva. Vi følger hovedpersonen — arkitekten Sasja — og hans attributt den (innledningsvis) hvite skjorta gjennom et begivenhetsrikt og tidvis meget fartsfylt døgn i den russiske hovedstaden. Utfordringene står i kø for Sasja: barndomsvennen Maksim kommer på besøk fra provinsen og krever stadig oppvartning, arbeiderne på byggeplassen har gjort opprør, bilen havarerer og oppi alt dette blir han forfulgt av en ukjent Mercedes. Men egentlig tenker han bare på Henne (med stor H) — kan han ringe nå? Og hva skal han i så fall si?

Skjorta handler om gammelt vennskap og ny kjærlighet. Det første er lett, det siste vanskelig. Vennskapet og forelskelsen utgjør to parallelle linjer i romanen, som driver handlingen framover. Man kan si at barndomsvennen Maksim representerer Sasjas fortid, mens Hun representerer en mulig framtid. Skjorta viser hvordan hovedpersonen slites mellom den trygge/trauste forankringen i fortiden på den ene siden og den forlokkende/usikre framtiden på den andre. Dermed ser vi at Grisjkovets skriver om det moderne storbylivets individualisme.

Grisjkovets kommer til Petrusjkas Russlandsuke på Litteraturhuset i Oslo for å presentere boka og vise sin nye film «Satisfaction«. Boka kan kjøpes via Cappelen Damms nettsider.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bøker

Russland rundt på tredje klasse

Natalja Kljutsjarjovas Russland rundt på tredje klasse (Rossija — obsjtsjij vagon) er femte bok i Petrusjka-serien av oversatt russisk samtidslitteratur. Romaenen var den unge forfatterens litterære gjennombrudd da den kom ut i tidsskriftet Novyj mir i 2006. Kljutsjarjova er opptatt av de sosiale utfordringene hjemlandet står overfor og skriver en sterkt engasjert prosa som er tydelig inspirert av 1800-tallsklassikerne Dostojevskij og Tsjekhov.

Hovedpersonen i Russland rundt på tredje klasse, Nikita, er en historiestudent som reiser det enorme landet rundt med tog og lytter til fortellinger fra sine landsmenn om hvordan livet oppleves i 2000-tallets Russland. Historiene handler om maktovergrep fra myndighetene på ulike nivåer, men dette handler ikke bare om å samle anekdoter. Nikita og hans venner prøver å gjøre noe for de “fornedrede og krenkede” — for å sitere Dostojevskij. Det er derfor en svært aktuell roman om Putin-periodens Russland, men dette er et annet Russland enn det som preger storbyene Moskva og St.Petersburg. Dette er en roman om hvordan livet arter seg for gjennomsnittsrusseren på 2000-tallet.

Det er ikke tilfeldig at Dostojevskijs navn lyder her. Den russiske litteraturkritikeren Maria Remizova mener at den litt merkelige Nikita er arvtageren til to av den russiske klassikerens store romanhelter — fyrst Mysjkin (Idioten) og Aljosja Karamasov (Brødrene Karamasov). I det samme bringer Kljutsjarjova også ansvarsfølelsen tilbake til den russiske litteraturen, den litterære heltens følelse av ansvar for det som foregår rundt ham. Dette er en forfatter som formelig brenner av ønsket om å gjøre Russland til et bedre sted å leve.

Under Petrusjkas Russlandsuke på Litteraturhuset i Oslo vil oversetter Alf B. Glad presentere boka (27. april, kl 1800). Boka kan kjøpes hos Cappelen Damm.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bøker

De er overalt

Bok fire i Petrusjka og Cappelen Damms serie av oversatt russisk samtidslitteratur er Aleksej Slapovskijs De er overalt.

53 år gamle Slapovskij har utmerket seg som forfatter av romaner, skuespill og manus for TV-serier. I sitt forfatterskap tar han utgangspunkt i de endringene dagens Russland har gjennomgått, og fokuserer særlig hvordan samfunnets normer og regler har blitt snudd på hodet. Slapovskij skriver fengende og lar flere parallelle historier flettes sammen for å drive handlingen framover i et høyt tempo.

Romanen De er overalt kom ut på russisk som Oni i 2005. Den utspiller seg over noen få uker sensommeren 2001. Handlingen starter på en markedsplass, som framfor noe er bildet på det nye Russland. Romanen følger tre nøkkelpersoner — en fattig 12-årig guttunge, en velstående middelaldrende arkitekt og en pensjonist av den sovjetiske skole. 12-årige Kilill tigger på markedet. Han heter egentlig Kirill, men har litt problemer med lyden “r”. En dag får han veska til den viktige arkitekten Kartsjin i fanget. Kartsjin oppdager etterhvert at veska er borte og kaster seg ut i jakten på tyven, men tror ved en feiltakelse at det er den filosofisk anlagte pensjonisten M.M. som har stjålet veska. Kartsjin er nær ved å ta livet av M.M., og forstår først senere at han har begått en feil. Kilill benytter på sin side anledningen til å gjemme veska og løper over til parkeringsplassen, hvor stefaren Geran arbeider. Geran er en mislykket forfatter fra Kaukasus som tjener til livets opphold som parkeringsvakt. Plutselig dukker politiet opp og tar med seg Kilill, Geran og Kartsjin. Dette er bare begynnelsen på en kompleks historie med mange parallelle linjer. Den handler om penger, makt og drømmer, men i stadig nye, overraskende og underholdende sammenhenger. Resultatet er et nyansert bilde av dagens Russland, hvor alle normer utfordres. Den rette handlemåte må nødvendigvis utledes av situasjonen, ikke av loven.

Den russiske itteraturanmelderen Aleksej Balakin mener at boka burde ha vært anbefalt som lærebok i nyere russisk historie for landets presidenter, ministre, parlamentsmedlemmer, statstjenestemenn med flere. Her får de se hvordan landet ser ut nedenifra, og ikke minst, hvor korrupt politiet er.

Slapovskij kommer til Oslo for å presentere boka på Petrusjkas Russlandsuke siste uke i april. Boka kan allerede nå kjøpes i Cappelen Damms nettbokhandel.

1 kommentar

Filed under Bøker

Russisk fantasy på norsk

Norske lesere kan nå glede seg over muligheten til å lese den suksessrike russiske fantasyforfatteren Max Frei på norsk. Romanen Den fremmede er oversatt av Hege Susanne Bergan og Dina Roll-Hansen. Boka vil bli presentert av oversetterne under Petrusjkas Russlandsuke på Litteraturhuset i Oslo i slutten av april.

Max Frei er et pseudonym for det litterære samarbeidet mellom Svetlana Martyntsjik og Igor Stjopin. De står bak en rekke bokserier. Den fremmede er den første boka i serien Jekkos labyrinter.

Schibsted forlag beskriver Den fremmede som “de fascinerende og ubeskrivelig morsomme nedtegnelsene til Sir Max, en mislykket, men vennligsinnet fyr som finner et nytt og bedre liv i den magiske verden Jekko.

Max er en taper som har snudd døgnet på hodet og gjør det han kan best: ingenting. Drømmene hans har alltid vært mer interessante enn livet han lever, så når han tilbys jobb i en annen verden, er han klar som et egg. Med ett er han nattavløser for Sir Djuffin Halli, den Høystærede Sjefen for Den hemmelige spesialenheten i byen Jekko, og det nye livet blir fylt av oppklaring av diverse magiske overtramp og enorme matorgier med de andre tjenestemennene i departementet. Skjebnen smiler endelig til Max. Og Max smiler tilbake.”

Legg igjen en kommentar

Filed under Bøker

Underground — eller en helt av vår tid

Takket være oversetter Dagfinn Foldøys innsats kan vi nå endelig lese Vladimir Makanins moderne klassiker Underground — eller en helt av vår tid på norsk. Boka er den tredje i Cappelen Damms Petrusjka-serie og fullfører dermed sesong 1 av samarbeidet mellom foreningen Petrusjka og forlaget.

Underground, eller vår tids helt blir fortalt av vaktmesteren Petrovitsj, som er en forfatter fra sovjetepokens kulturelle undergrunn. Handlinga strekker seg ut i løpet av et drøyt år helt på begynnelsen av 1990-tallet. Det foregår i en brutal hverdag hvor Petrovitsj møter tilsynelatende velgjørende nyrike russere, skruppelløse banditter, uberegnelige tsjetsjenere, politimenn og psykiatere. Det er mulig å gjenkjenne noen historiske hendelser, men disse er gjensidig motstridende, slik at det ikke er mulig å fastslå årstallet nøyaktig. Så selv om forfatteren gjengir tidsånden er det ikke nødvendigvis det historiske aspektet som interesserer ham. Vi følger Petrovitsj på veien mellom de hyblene og leilighetene han har ansvaret for, og som også fungerer som overnattingssteder, vi følger ham på hans vandringer i de uendelige korridorene i hybelhuset, vi hører hans dialoger med de andre beboerne, som ofte kommer for å fortelle sine historier til forfatteren, slik at de kan bli til litteratur. Vi følger ham dessuten på turene til galehuset hvor broren, den geniale kunstneren Venedikt, har tilbrakt hele sitt voksne liv. Boka har til og med sine krimelementer: Petrovitsj begår to drap, i situasjoner hvor han føler seg truet eller ydmyket. Men først og fremst følger vi hans tanker og refleksjoner om disse hendelsene og hans liv forøvrig.

Nettopp dette er et sentralt poeng for den danske litteraturviteren Tine Roesen som har sammenlignet Makanin med Dostojevskij og pekt på at mens 1800-tallsmesteren  forsøkte å presentere sine litterære personer som rene stemmer, forsøker Makanin å presentere Petrovitsj som ren tanke. De mange parentesene i Underground er et sentralt virkemiddel i så måte, fordi de lar Petrovitsj legge sine egne refleksjoner til sin fortelling.

Petrovitsj har blitt lest som Makanins litterære projeksjon i en parallell verden hvor han forblir en undergrunnsforfatter, på samme måte som Petrovitsj’ bror Venedikt er hans ærlige og kompromissløse dobbeltgjenger i romanen.

Som ellers i Makanins forfatterskap spiller forholdet mellom jeg-et og kollektivet en helt sentral rolle. I andre tekster blir jeg-et studert i forhold til generasjonen, folkemengden eller køen, her er det obsjtsjagaen eller hybelhuset som står sentralt. Hybelhusene var en viktig del av den sovjetiske realiteten, ikke bare for studenter, men også for andre, gjerne familier, som ikke hadde fått noe annet sted å bo. Hybelhusene var store og kunne gjerne romme hundrevis, eller til og med tusenvis av mennesker. Med felles kjøkken, ofte også felles bad og toaletter ble de til egne “byer i byen” hvor det var svært begrenset rom for privatliv. Privatliv var da heller ikke noe poeng i et land hvor man skulle bygge kommunismen. Petrovitsj’ liv i romanen er kampen for å bevare sitt jeg i møtet med dette hybelhuset, og i møtet med hybelhusets ekstreme variant, den psykiatriske institusjonen hvor broren er innlagt. Denne kampen får i to tilfeller ekstreme utslag — Petrovitsj dreper for å bevare sitt “jeg” i møtet med løgn og ydmykelse. I motsetning til hos Dostojevskij er ikke disse drapene sentrale i romanen, de blir riktignok etterfulgt av en livskrise for Petrovitsj, men mot slutten av romanen er de nærmest glemt. De fungerer snarere som eksempler på hvor vesentlig kampen for å bevare jeg-et er for hovedpersonen. Dette leder fram til romanens avslutning hvor Petrovitsj følger sin bror, Venedikt, tilbake til den psykiatriske institusjonen hvor han har vært tvangsinnlagt siden 1970-tallet:

Han så seg tilbake. Venedikt Petrovitsj så seg tilbake for å se meg på avstand. (Han forstod at jeg så ham også.) Han dyttet pleierne til side. Og så til begge pleierne, liksom til avslutning: «Ikke dytt, jeg går selv!» Han endog rettet seg opp, stolt, i dette ene øyeblikket var han det russiske geni, forslått, fornedret, skubbet på, i dritten, men til tross for dette: Ikke dytt meg, jeg går selv!

2 kommentarer

Filed under Bøker

Rå, politisk satire fra Sorokin

Flamme forlag kunne ifjor høst presentere Vladimir Sorokin for norske lesere. Vi fikk dermed kjennskap til en av den russiske samtidslitteraturens mest omdiskuterte forfattere. Fjorårets Køen ga norske lesere en smakebit på den tidlige Sorokin, med tematikk fra sovjetperioden. Årets En opritsjniks dag er av langt nyere dato. Den ble utgitt på russisk i 2006 og tar for seg Putins Russland.

Sorokin tegner et dystert bilde av Russland anno 2027, hvor den politiske utviklingen under Putin har nådd sitt autoritære ytterpunkt og gitt et gassrikt Russland som har isolert seg fra Vesten med en lang mur. Undertrykkingen av annerledestenkende har også blitt mer ekstrem, ved at man har bygget opp et hemmelig politi etter model av Ivan den grusommes «opritsjniki«. De var kjent for å terrorisere landets innbyggere og bruke den makten tsaren hadde gitt dem til egen vinning.

Hovedpersonen i Sorokins bok er opritsjniken Komjaga, som vi følger gjennom en lang arbeidsdag som avsluttes med en solid orgie på kvelden. En slags En dag i Ivan Denisovitsj’ liv med motsatt fortegn. Her følger vi undertrykkeren som lever et liv i luksus og allmakt.

Romanen har en langt tydeligere politisk brodd enn hva vi har sett i Sorokin’s tidligere forfatterskap, og den stikker seg også ut i forhold til den russiske samtidslitteraturen. Sorokin uttalte i et intervju at han ikke hadde forventet denne vendingen i sitt forfatterskap:

Da jeg skrev En opritsjniks dag, hadde jeg lyst til å skrive en folkelig, nærmest Bakhtinsk roman. Litt uventet ble tok den form av en rå politisk satire. Ærlig talt hadde jeg ikke forventet det. Det er uforutsigelig.

En ting er iallefall forutsigbart når man leser Sorokin. Teksten er umiddelbar, rå og velskrevet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bøker