Tag Archives: Makanin

Bastiannominasjon for Foldøy og Makanin

Det var med stor glede foreningen Petrusjka i dag mottok nyheten om at Dagfinn Foldøy har blitt nominert til Bastianprisen for sin oversettelse av Vladimir Makanins Underground — eller en helt av vår tid.

Bastianprisen, som i år feirer sitt 60-årsjubileum, er Norsk Oversetterforenings årlige pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk til norsk. Sist en oversettelse fra russisk ble honorert var i 1978, da Geir Kjetsaa mottok prisen for sin oversettelse av Nikolaj Gogols skuespill Revisoren. Foldøy er en erfaren oversetter som tidligere blant annet har oversatt Mikhail Bulgakov, Leonid Tsypkin og Boris Akunin.

Underground – eller en helt av vår tid er den tredje boka i Petrusjkas serie med oversettelser av russisk samtidslitteratur som gis ut av Cappelen Damm. Romanen blir fortalt av vaktmesteren Petrovitsj, som er en forfatter fra sovjetepokens kulturelle undergrunn. Som ellers i Makanins forfatterskap spiller forholdet mellom jeg-et og kollektivet en helt sentral rolle. Petrovitsj’ liv i romanen er kampen for å bevare sitt jeg i møtet med det hybelhuset hvor han er vaktmester, og i møtet med hybelhusets ekstreme variant, den psykiatriske institusjonen hvor broren er innlagt.

Oversettelsen har høstet gode kritikker. Anmelder Hans H. Skei i Aftenposten skrev blant annet følgende:

Petrovitsj har en personlig, av og til nesten privat måte å fortelle på. Leserens dras nesten mot sin vilje inn i teksten, og det er imponerende at en oversettelse også kan virke på denne måten.

Boka er tilgjengelig i Cappelen Damms nettbutikk.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Nyheter

Underground — eller en helt av vår tid

Takket være oversetter Dagfinn Foldøys innsats kan vi nå endelig lese Vladimir Makanins moderne klassiker Underground — eller en helt av vår tid på norsk. Boka er den tredje i Cappelen Damms Petrusjka-serie og fullfører dermed sesong 1 av samarbeidet mellom foreningen Petrusjka og forlaget.

Underground, eller vår tids helt blir fortalt av vaktmesteren Petrovitsj, som er en forfatter fra sovjetepokens kulturelle undergrunn. Handlinga strekker seg ut i løpet av et drøyt år helt på begynnelsen av 1990-tallet. Det foregår i en brutal hverdag hvor Petrovitsj møter tilsynelatende velgjørende nyrike russere, skruppelløse banditter, uberegnelige tsjetsjenere, politimenn og psykiatere. Det er mulig å gjenkjenne noen historiske hendelser, men disse er gjensidig motstridende, slik at det ikke er mulig å fastslå årstallet nøyaktig. Så selv om forfatteren gjengir tidsånden er det ikke nødvendigvis det historiske aspektet som interesserer ham. Vi følger Petrovitsj på veien mellom de hyblene og leilighetene han har ansvaret for, og som også fungerer som overnattingssteder, vi følger ham på hans vandringer i de uendelige korridorene i hybelhuset, vi hører hans dialoger med de andre beboerne, som ofte kommer for å fortelle sine historier til forfatteren, slik at de kan bli til litteratur. Vi følger ham dessuten på turene til galehuset hvor broren, den geniale kunstneren Venedikt, har tilbrakt hele sitt voksne liv. Boka har til og med sine krimelementer: Petrovitsj begår to drap, i situasjoner hvor han føler seg truet eller ydmyket. Men først og fremst følger vi hans tanker og refleksjoner om disse hendelsene og hans liv forøvrig.

Nettopp dette er et sentralt poeng for den danske litteraturviteren Tine Roesen som har sammenlignet Makanin med Dostojevskij og pekt på at mens 1800-tallsmesteren  forsøkte å presentere sine litterære personer som rene stemmer, forsøker Makanin å presentere Petrovitsj som ren tanke. De mange parentesene i Underground er et sentralt virkemiddel i så måte, fordi de lar Petrovitsj legge sine egne refleksjoner til sin fortelling.

Petrovitsj har blitt lest som Makanins litterære projeksjon i en parallell verden hvor han forblir en undergrunnsforfatter, på samme måte som Petrovitsj’ bror Venedikt er hans ærlige og kompromissløse dobbeltgjenger i romanen.

Som ellers i Makanins forfatterskap spiller forholdet mellom jeg-et og kollektivet en helt sentral rolle. I andre tekster blir jeg-et studert i forhold til generasjonen, folkemengden eller køen, her er det obsjtsjagaen eller hybelhuset som står sentralt. Hybelhusene var en viktig del av den sovjetiske realiteten, ikke bare for studenter, men også for andre, gjerne familier, som ikke hadde fått noe annet sted å bo. Hybelhusene var store og kunne gjerne romme hundrevis, eller til og med tusenvis av mennesker. Med felles kjøkken, ofte også felles bad og toaletter ble de til egne “byer i byen” hvor det var svært begrenset rom for privatliv. Privatliv var da heller ikke noe poeng i et land hvor man skulle bygge kommunismen. Petrovitsj’ liv i romanen er kampen for å bevare sitt jeg i møtet med dette hybelhuset, og i møtet med hybelhusets ekstreme variant, den psykiatriske institusjonen hvor broren er innlagt. Denne kampen får i to tilfeller ekstreme utslag — Petrovitsj dreper for å bevare sitt “jeg” i møtet med løgn og ydmykelse. I motsetning til hos Dostojevskij er ikke disse drapene sentrale i romanen, de blir riktignok etterfulgt av en livskrise for Petrovitsj, men mot slutten av romanen er de nærmest glemt. De fungerer snarere som eksempler på hvor vesentlig kampen for å bevare jeg-et er for hovedpersonen. Dette leder fram til romanens avslutning hvor Petrovitsj følger sin bror, Venedikt, tilbake til den psykiatriske institusjonen hvor han har vært tvangsinnlagt siden 1970-tallet:

Han så seg tilbake. Venedikt Petrovitsj så seg tilbake for å se meg på avstand. (Han forstod at jeg så ham også.) Han dyttet pleierne til side. Og så til begge pleierne, liksom til avslutning: «Ikke dytt, jeg går selv!» Han endog rettet seg opp, stolt, i dette ene øyeblikket var han det russiske geni, forslått, fornedret, skubbet på, i dritten, men til tross for dette: Ikke dytt meg, jeg går selv!

2 kommentarer

Filed under Bøker